Kambodsjaturen vår starta faktisk i Bangkok hvor vi møtte gruppa vår, på 12 personer i alt. Denne tidagersturen var booka gjennom Gap Adventures, og egentlig ganske greit, siden vi ikke har noen særlig tanker om hvordan man kommer seg frem i Kambodsja eller hva som er verdt å se der. Jack, fra Kambodsja, ser ut som en blid, liten, rund, Buddha, var guiden vår. Veldig herlig fyr, som elska jobben sin.
Jack fra Kambodsja. Ordna og hjalp oss med ALT!
Først så måtte vi jo komme oss inn i Kambodsja, og en kan vel tenke Svinesund ganger 100. Folk overalt, vesker, sko, klær, sengetøy, leker, mat…ja, det var alt mulig der hvis du skulle ønske å kjøpe noe. Heldigvis slapp vi å bære sekkene våre over grensa selv, for det tok en stund å stå i kø i stek sol og varme.
Disse nymoderne vognene med hjul på hver side fraktet sekkene
Effektivitet var det ikke akkurat der, hvor de som skulle stemple passet ditt satt heller å prata i mobilen eller med hverandre. Så ting tok tid. Men kom oss over grensa, og inn i vår egen private buss som tar oss til Siem Reap, vår hjemby for to netter. På kvelden tar vi tuk tuk’s i mørket ut i bushen, for hele gruppa skulle på middag hjemme hos en familie som bor i Siem Reap. Alle satt på gulvet, mens det ble servert fat på fat med veldig gode matretter hele tiden. Mer enn nok. Lykter, firfisler og frosker rundt omkring, samt små barn som løp rundt oss og lekte. Veldig artig å se litt uturistete ting også.
Det som Siem Reap er kjent for er Angkor Wat tempelet, og alle templene rundt (totalt 450 i området). Stod opp grytidlig for å få med oss en halvveis soloppgang (skyer), før vi fikk se resten av templene også med guide. Helt uvirkelig å gå rundt i 1000 år gamle templer, som er overgrodd av mose, trær og jungel. Detaljene som fortsatt er på noen av templene er jo helt utrolige! Avslutta dagen på en hengekøyebar (det er faktisk ganske mange av dem her), mens vi så utover den flytende bydelen av Siem Reap i regnet.
Tempelet Angkor Wat
Tempelet Angkor Thom
Tempelet Ta Phrom, også kjent som Tomb Raider Temple (fra filmen)
Hengekøyebar med en Angkor Beer
Neste stopp var Phnom Phen som er hovedstaden i Kambodsja. Tok lokalbussen dit, og hva er det på bussen? Karaoke selvfølgelig! Lav lyd? Neeeida, her kjører vi på! Så fikk med oss både lokale sanger, og vestlige sanger med puddelhår fra 80-tallet. Men bussturen gikk greit, og mye å se på. Siden Kambodsja fortsatt er under utvikling fra krigsherjing og undertrykkelse, ser man det tydelig på hjemmene til folk. Vi kjørte forbi flotte gullkledde templer i sprakende farger, med små skur på sidene, som var husene til folk. For meg blir en slik religion helt feil, hvor det blir de religiøse munkene som lever blandt rikdom, mens folket lever i fattigdom og donerer det lille de har til templene. Men, for all del, templene er vakre å se på.
Guiden vår Jack skal visst være én av de 5 som starta å kjøre tuk tuk i Phom Phen. Så uansett hvor vi går eller er, kjenner alle Jack. Han endte til og med opp med å kjøre vår tuk tuk hjem på kvelden etter middag, med den egentlige sjåføren bakpå mopeden. Ble mange tuk tuker også ellers med irske Laura og Craig som vi ble kjent med gjennom gruppa. Utrolig herlige folk, som skal reise jorda rundt i ett år og hadde akkurat startet.
I hovedstaden fikk vi også med oss Genocide Museum Tuol Sleng, Former Office S. 21. En av de mange skolene i Kambodsja som ble gjort om på 70-tallet til torturhus og fengsler for lærde og utdanna lokalbefolkning. Røde khmer regimet ville utrydde de som de så på som trusler, og de som virket smarte nok til å gjøre opptøyer mot partiet. Nok av bilder, illustrasjoner og bevis overalt, men fortsatt ba lokalguiden vår om, at var det noe vi lurte på var det ikke sikkert han kunne svare der og da, han kunne svare senere i bussen bak lukket dør. Dette fordi det kunne være politi rundt. Vi ble også tatt til Killing Fields, som det ganske så beskrivende heter, hvor over 17 500 mennesker ble torturert til døde, og begravd. Alt i massegraver, hvor mange ikke er ekskavert. Alt er så ungt, så mange steder hvor vi gikk var det fortsatt menneskebein, tenner og klesfiller som tøt opp av bakken. Dette regimet herjet på 70-tallet med Pol Pott i spissen (dette vet vel du alt om, Marius! Er ikke du en sånn historieguru etter utenlandske studier?).
Tuol Sleng. VIP-cella, hvor generaler og statsansatte ble torturert og avhørt
Ikke fullt så VIP-celle på rekke og rad, hvor andre ble holdt fanget
Etter dette trengte vi litt luft, og andre tanker, så dro med Laura og Craig til the Russian Market, som visst skal være ganske artig å se. Herlighet så mye rart, men etter å ha kommet til midten av markedet (alt har presseningtak), i varmen møtte matlukta oss. Det var rå fisk, rått kjøtt og andre ferske matvarer som rett og slett hadde gått rett i søpla hjemme pga varmen. Laura og jeg brekker oss, og alle går veldig fort ut igjen. Sorry, vi prøvde…
Russian Market (den hyggelige delen)
Og en ape hilste på midt i byen
Til dekka bord...eller dekka gulv. God mat!
Og nydelig tarantella!
I strandbyen Sihanoukville fikk vi vår egen bungalow. Herlig. På med bikini og fritid, åpner døra, og det høljer ned. Ja, ja. Fikk lest litt vår første dag der da. Andre dagen var det båttur til to av småøyene rett utenfor kysten. Båten vår, en liten, slitt, hjemmesnekra trebåt, dura og gikk sakte men sikkert. Halvveis greide den 4 årige sønnen til skipperen vår å sparke til ”badetrappa” som lå foran på siden. I massivt jern sank jo den som en stein rett til bunns. Fikk lånt trapp neste sted vi stoppa heldigvis. Snorkla, og bada i turkist vann, som jeg ikke kan si var så avkjølende, men veldig deilig uansett. Lunsjen ble fiska underveis og fortært på øy nr. 2. Rett og slett en veldig solrik, lat dag.
Vi avslutta med middag på stranda. Guiden vår hadde bedt restauranten å sette langbord og stoler ned på stranda, så det var utrolig fint med levende lys og bølgebrus. Var også avslutning på en 15 dagers helligdagsfeiring i Kambodsja, så var fyrverkeri overalt bortover hele stranda. Og alt ble egentlig bare koseligere når strømmen gikk, og det eneste som lyste opp var stearinslysa og fyrverkeri. Var også siste stopp i Kambodsja.
Bading og snorkling...livet er ille
Og husking...
Vi avslutta med middag på stranda. Guiden vår hadde bedt restauranten å sette langbord og stoler ned på stranda, så det var utrolig fint med levende lys og bølgebrus. Var også avslutning på en 15 dagers helligdagsfeiring i Kambodsja, så var fyrverkeri overalt bortover hele stranda. Og alt ble egentlig bare koseligere når strømmen gikk, og det eneste som lyste opp var stearinslysa og fyrverkeri. Var også siste stopp i Kambodsja.
Neste stopp var i Vietnam. Måtte bare over grensa først. Hadde to private minibusser som frakta oss dit, og vi trodde seriøst vi ble tatt med ut i ingenmannsland. Veier ikke breiere enn til én bil, og asfalt kunne du bare glemme. Og trafikkregler, det finns jo ikke akkurat. Du må kjøre der det er ledig, selv om det vil si på motsatt side av veien. Har du ikke perte, da sliter du. Du lever på perta di, for du må perte når du kommer til et kryss bare for å si at du kommer og ikke gidder å bremse ned, også må du perte på alle scooterne som sjonglerer livsfarlig rundt deg, eller syklistene, eller hønene, eller hundene eller menneskene som går i veikanten. Bare sånn tilfelle dem skulle løpe eller kjøre der du kjører. Til slutt så måtte vi bare lukke øya, og unngå å se rett frem. Heldigvis masse fin natur å se på, med risåkre, palmer og grønn natur med små landsbyer.
Fremme i Chau Doc, første stopp i Vietnam, praier Jack 13 motorsykkeltaximenn som skal kjøre oss opp til (det eneste) fjellet i nærheten for å se på utsikten og ta en øl før middag. La meg bare si, at jeg har aldri vært så anspent i hele mitt liv. Jeg så for meg alle slags ulykker der jeg klamra meg fast bakpå motorsykkelen til den lille taximannen min. Jeg er 175 cm høy, alle er små her i forhold… Uansett…henda mine skalv når vi ankom toppen. For opp bakken til toppen gassa sjåførene enda mer på, og det ble nesten et kappres om hvem som kom opp først. Men vel oppe, takka vi mer enn gjerne til en stor øl som pleia nervene og dumpa oss ned i hver vår hengekøye mens vi så bortover på grønne fjell til grensa til Kambodsja, lilla skyer og tordenvær. Turen ned måtte vi jo ta, så jeg gikk inn i meg selv, og tenkte at kom jeg til å dø, kunne jeg jo gjøre det mens jeg hadde det morsomt. For hver gang jeg lo litt ekstra, gassa sjåføren min ekstra på, eller for hver gang jeg vina for hver hump vi fløy over, gassa han også like gjerne på. Når vi ankom hotellet syns Peter smilet mitt var litt på grensa til hysterisk, og lurte på om jeg var redd eller glad. Egentlig litt vanskelig å svare på, for greide ikke helt å kontrollere latteren som bobla opp nå og da.
Med Laura og Craig fra Belfast, med nydelig utsikt over Vietnam (og litt Kambodsja)
Ho Chi Minh City eller Saigon som den også heter, fikk vi ikke så mye med oss. Peter hadde blitt syk dagen før (det er vel nå vi mister de kiloene vi la på oss i USA), så jeg gikk med jentene i gruppa og fikk sett markedet i sentrum, før jeg og Laura løp hjem igjen med frukt til våre syke menn. Craig lå nemlig også syk. Ble avslutningsmiddag på kvelden med gruppa, før vi dro fort hjem, i seng, og så ble jeg også syk. Så dagene i HCMC ble vi sengeliggende, før vi måtte ta bussen videre nordover. På egenhånd i Vietnam blir spennende! Bare vi ikke er syke altfor lenge, nå da...Ønsk oss lykke til!
Vi bloggas!
Vi bloggas!
