Ikke akkurat en all inclusive sydenferie på oss i år. Kanskje ikke så rart med tanke på reisinga vi er blitt vandt med, etter seks måneder med sekk på ryggen og alltid på farta!
Jeg er ikke kjempeglad i å fly når det er mye turbulens, så når jeg ble tilbudt et par flasker med vin (ikke 750 ml altså..) var ikke jeg vond om å be! Peter syns det var veldig underholdende, og jeg syns flyturen var innmari morsom til slutt. I det jeg har helt ned på med den første flaska, undrer jeg litt på hvorfor Peter takker nei til en øl... Var ikke i mine tanker at vi hadde leid bil og at en av oss måtte kjøre! Jaja...
Jeg er ikke kjempeglad i å fly når det er mye turbulens, så når jeg ble tilbudt et par flasker med vin (ikke 750 ml altså..) var ikke jeg vond om å be! Peter syns det var veldig underholdende, og jeg syns flyturen var innmari morsom til slutt. I det jeg har helt ned på med den første flaska, undrer jeg litt på hvorfor Peter takker nei til en øl... Var ikke i mine tanker at vi hadde leid bil og at en av oss måtte kjøre! Jaja...
Canada ja...siden vi bare hadde to og en halv uke på oss, ble det bare staten Ontario, og bittelitt inn i Quebec. Ontario, mye fordi vi har flere kjente vi kunne møte, og hvem har vel ikke lyst til å se Niagra Falls en gang i livet?
Man kan også spise Canada-flagg-bladet!
Horseshoe falls, også den mest kjente delen av Niagra Falls.
For å komme oss rundt måtte vi selvfølgelig leie Bil. Og da mener jeg Bil med stor B! Mustang cabriolet. Leide jo mustang i California også, så fristelsen ble rett og slett for stor når vi så mustang stod på lista til Hertz Canada. Ikke rakkern om vi skulle leie noe dårlig som vi leide når vi var nord i Florida. Jeg er sikker på at den Nissan ville meg fysisk vondt.
Noen som ble veldig glade i Bilen vår!
Så hva venta oss når vi landa i Toronto? En veldig fin, mørkblå mustang V6, cabriolet. Og hva var det som ikke var mulig når vi leide denne bilen? Å leie gps samtidig. Merkelig syns nå vi, men nå har det seg sånn at jeg er super som kartleser (selvom Peter til tider kan si seg uenig).
Vi ankom Toronto i rushtid, og presterte å kjøre en halvtime i ring rundt hotellet pga de forbaska énveiskjørte veiene. La meg bare si at stemningen i bilen ble litt kjølig og kort. "Ut på tur. Sur", for å quote en Magne!
Toronto skyline!
Glassgulvet i CN-tower.
CN-tower.
Toronto skyline!
Glassgulvet i CN-tower.
Toronto var en typisk storby, og hva har typiske storbyer? Mange butikker og høye bygninger. Hva gjør vi da? Vi shopper (jeg sliter allerede da med å få lukket kofferten uten å bruke muskler) og går opp i CN tower. Eller du går ikke opp CN tower, du tar heisen for det er jæskla høyt. Vi fikk sett hele byen, og jeg var veldig fornøyd med alt jeg fikk kjøpt! Vi fikk heldigvis også kjøpt oss gps. Identisk med den vi kjøpte i USA i fjor (men gav til noen venner i Kambodsja), og vi døper gps-stemme-dama til Ruth igjen. Gode gamle Ruth.
I Toronto fikk vi til og med en middagsdate med Jason som vi reiste rundt med i India! Veldig koselig.
Når vi tentke på klima i Canada, tenkte vi at det sikkert ikke er så varmt der. Joda, det er det. Det er skikkelig varmt. Og atpåtil? Det er hetebølge. En hetebølge dem ikke har sett makan til på mange, mange år. På de værste dagene var det som å få en våt svamp kasta i ansiktet når du gikk ut. Fuktighet og varme er ikke min sterke side, men men..
Steam Whistle Brewing.
Fikk gratis øl som smak der!
Jeg på shopping.
Etter Toronto kjørte vi til Niagara for å se på den store fossen. Alle vi hadde prata med før vi dro og underveis, sa du bare trenger én natt i Niagra, og det skal jeg love deg. For en by! Det var som Svinesund og Las Vegas satt sammen. Alt for å få turister til å bruke penger.
Men, vi gjorde det obligatoriske. Vi tok Maiden of the Mist, ble klissvåte, tok bilder, lo og gikk langs rimmen. Tilbake på hotellet spiser vi middag der, noe som visst var en gjemt fancy restaurant. Maten er helt syk, og endelig normale mengder på tallerkenen i stede for den amerikanske mengden. Peter er redd han kommer til å sovne ved bordet på grunn av jetlag, og jeg mobber han for jeg har nemlig ikke kjent noe til jetlaget! Resten av turen har jeg slitt helt sinnsykt med søvn (eller mangel på det). Var litt kjapp med kommentarene mine i grunn...
Etter Niagara kjørte vi til en bitteliten by som heter Kingston. Kjempe sjarmerende, liten by. Ikke vet vi, for det var en av de varmeste dagene. Jeg kjente jeg bare ble irritert med en gang jeg gikk ut av bilen. De som kjenner meg, og har vært sammen med meg i klamt og varmt vær, vet hvordan jeg blir. Beklager for det. Vi orket ikke gjøre noenting, så vi satt på en Starbucks til B&Ben vår var klare for check-in. Og det var Kingston.
Ottawa neste. På vei bort får vi brått masse meldinger. Vi stopper på nærmeste P-plass og et lite hotel. Vi skjønner ingenting av hva som har skjedd. Regjeringskvartalet har blitt bomba, folk har dødd, barn blir skutt og drept på Uttøya. Jeg sender ut masse meldinger til venner i Oslo og er overlykkelig når jeg får svar. Peter vil så gjerne dra på jobb med en gang og hjelpe til. Vi går inn på hotellet og spør etter internett. Tror ikke de tør å svare nei en gang. Jeg med store tårevåte øyne, som bare står og måper bak en veldig alvorlig Peter.
Vi skulle så gjerne har vært hjemme begge to. Peter på Ullevål og hjulpet til, og jeg skulle gjerne holdt rundt venner og familie.
Ottawa ble ganske merkelig å dra til på grunn av omstendighetene. Vi prøver å legge det litt bak oss, men ikke så lett når alle avisene har Norge og gråtende mennesker på forsidene. Vårt store lyspunkt er å møte Èric. Vi reiste rundt i India med Èric (og Jason som vi møtte i Toronto), en behagelig, rolig fyr.
Èric er som oss preget av hendelsen i Norge, for han jobber i Regjeringsbygget i Ottawa. Men i løpet av to dager viser han oss Ottawa akkurat som vi liker det. Det vil si, bare tusle rundt, se på livet, drikke altfor mange øl, og se det som er obligatorisk å se av turistting.
...og ble til det stengte.
I løpet av dagene i Ottawa får vi også vært innom Notre Dame Cathedral Basilica i Ottawa og tent lys for de etterlatte hjemme i lille Norge. Den siste dagen finner vi også ut at den norske ambassaden ligger ett kvartal ned fra hotellet vårt, så vi går innom der. De har lagt ut en kondolansebok, tent lys, alle har på seg svarte klær og utenfor på gaten er det lagt ned flere blomster og brev. Mens vi skriver noen ord blir vi tatt bilde av av pressen, og i det vi går kommer det flere pressefolk. Vi sniker oss stille ut, for orker ikke å prate med alt for mange heller.
Utenfor den norske ambassaden i Ottawa.
Så var det Montréal. I det jeg går ut av bilen, blir jeg stoppet av en dame som spør om veien til metroen tror jeg. Jeg tror jeg så ut som et stort spørsmålstegn. Ho snakka jo fransk for pokker! Med en gang du krysser grensen fra Ontario og inn til Québec, er alt fransk. Skilt, menyer, folk...absolutt alt! Og det lille jeg kan på fransk hjalp oss ikke akkurat. Noen gloser med banneord, eple, kylling, ost, hus...ja, dere skjønner tegninga.
Montréal er en av favorittbyene våre så langt på reisa vår i Canada. Masse cafeer, restauranter, butikker, smågater og hundrevis av steder å stoppe bare for en øl. Vi gjør egentlig ikke så mye annet i denne byen enn å rusle rundt. Vi får sett The Latin Quarter, den gamle delen av byen, og ellers mange andre gater.
Lunsj. Peter med sjokolade, jeg vegetar.
De siste dagene på reisa bestemte vi oss for å finne et sted vi kunne slappe av. Og Wasaga Beach var et perfekt sted for det. Det at stedsnavnet har Beach i seg tok vel avgjørelsen i seg selv for oss egentlig. Etter en dag på stranda, fant vi også ut at dette er verdens lengste ferskvannsstrand! Artig. Nå har vi vært der også.
Det eneste vi gjorde i Wasaga Beach var å ligge og late oss på den sykt lange stranda, kose oss på den ufattelige koselige B&B, bli solbrente (jeg blir ALLTID solbrent uansett hva...), cruise rundt i mustangen vår med taket nede, spise og drikke. I Canada kan du nemlig ha maks 0.8 i promille og kjøre bil. Vi utnytta den sjansen ganske ofte, men aldri opp i 0.8.
Men mustangen ble godt brukt i Wasaga Beach. Vi brukte en hel dag bare på å kjøre rundt i fjellene, og plante gassen i bånn når vi var alene på veiene. Veldig gøy, veldig grom lyd, og jeg lo like mye hver eneste gang. Peter hadde en tendens til å bremse ganske brått når jeg skulle hente noe fra veska eller bøyde meg ned. Han lo like mye hver gang da, i det jeg nesten dunka hodet i dashbordet. Hver sin humor sier jeg bare!
Reisa hjem tok ca. 14 timer. 14 timer er veldig lenge! Så da spurte jeg like gjerne hva det kosta for en oppgradering på flysete. 250$, så det var faktisk ikke så vanskelig å takke høffelig nei takk til det! Men jeg syns dama bak skranken brukte så lang tid med billettene våre, og plutselig kasta ho dem og dro frem noen nye! Oppgadering gratis gjennomført! Woho! Jeg blir så glad, og aner ikke helt hvordan jeg skal takke ho. Hva bryter jeg ut med? Joda, et "Bless you!". Peter holdt på å le seg i hjel etterpå...noe jeg også gjorde, når jeg gikk derfra og mumla "Bless you? Jeg har ALDRI sagt bless you til noen i hele mitt liv!".
Så alt i alt er vi veldig fornøyde med ferien vår! Mange nye opplevelser, og de siste dagene ble brukt på stranda. Perfekt, og akkurat sånn vi liker det.
Vi bloggas!
-Bella
Men, vi gjorde det obligatoriske. Vi tok Maiden of the Mist, ble klissvåte, tok bilder, lo og gikk langs rimmen. Tilbake på hotellet spiser vi middag der, noe som visst var en gjemt fancy restaurant. Maten er helt syk, og endelig normale mengder på tallerkenen i stede for den amerikanske mengden. Peter er redd han kommer til å sovne ved bordet på grunn av jetlag, og jeg mobber han for jeg har nemlig ikke kjent noe til jetlaget! Resten av turen har jeg slitt helt sinnsykt med søvn (eller mangel på det). Var litt kjapp med kommentarene mine i grunn...
Vi fikk ponchoer, og det var bra, for ble ganske så våte!
Etter Niagara kjørte vi til en bitteliten by som heter Kingston. Kjempe sjarmerende, liten by. Ikke vet vi, for det var en av de varmeste dagene. Jeg kjente jeg bare ble irritert med en gang jeg gikk ut av bilen. De som kjenner meg, og har vært sammen med meg i klamt og varmt vær, vet hvordan jeg blir. Beklager for det. Vi orket ikke gjøre noenting, så vi satt på en Starbucks til B&Ben vår var klare for check-in. Og det var Kingston.
Her stoppet vi når vi fikk beskjed om hva som skjedde hjemme i Norge...
Ottawa neste. På vei bort får vi brått masse meldinger. Vi stopper på nærmeste P-plass og et lite hotel. Vi skjønner ingenting av hva som har skjedd. Regjeringskvartalet har blitt bomba, folk har dødd, barn blir skutt og drept på Uttøya. Jeg sender ut masse meldinger til venner i Oslo og er overlykkelig når jeg får svar. Peter vil så gjerne dra på jobb med en gang og hjelpe til. Vi går inn på hotellet og spør etter internett. Tror ikke de tør å svare nei en gang. Jeg med store tårevåte øyne, som bare står og måper bak en veldig alvorlig Peter.
Vi skulle så gjerne har vært hjemme begge to. Peter på Ullevål og hjulpet til, og jeg skulle gjerne holdt rundt venner og familie.
Ottawa ble ganske merkelig å dra til på grunn av omstendighetene. Vi prøver å legge det litt bak oss, men ikke så lett når alle avisene har Norge og gråtende mennesker på forsidene. Vårt store lyspunkt er å møte Èric. Vi reiste rundt i India med Èric (og Jason som vi møtte i Toronto), en behagelig, rolig fyr.
Regjeringsbygg i Ottawa.
Maple syrup.
Èric er som oss preget av hendelsen i Norge, for han jobber i Regjeringsbygget i Ottawa. Men i løpet av to dager viser han oss Ottawa akkurat som vi liker det. Det vil si, bare tusle rundt, se på livet, drikke altfor mange øl, og se det som er obligatorisk å se av turistting.
Farmers Market.
Vi tester ut bær-og fruktøl med Eric!
...og ble til det stengte.
Utenfor den norske ambassaden i Ottawa.
Skriver noen ord i kondolanseboka på ambassaden.
The gay area var pyntet med rosa plastballer.
Mye godt her!
Montréal er en av favorittbyene våre så langt på reisa vår i Canada. Masse cafeer, restauranter, butikker, smågater og hundrevis av steder å stoppe bare for en øl. Vi gjør egentlig ikke så mye annet i denne byen enn å rusle rundt. Vi får sett The Latin Quarter, den gamle delen av byen, og ellers mange andre gater.
Lunsj. Peter med sjokolade, jeg vegetar.
De siste dagene på reisa bestemte vi oss for å finne et sted vi kunne slappe av. Og Wasaga Beach var et perfekt sted for det. Det at stedsnavnet har Beach i seg tok vel avgjørelsen i seg selv for oss egentlig. Etter en dag på stranda, fant vi også ut at dette er verdens lengste ferskvannsstrand! Artig. Nå har vi vært der også.
En liten home cooking cafe på vei til Wasaga.
Wasaga Beach!
Det eneste vi gjorde i Wasaga Beach var å ligge og late oss på den sykt lange stranda, kose oss på den ufattelige koselige B&B, bli solbrente (jeg blir ALLTID solbrent uansett hva...), cruise rundt i mustangen vår med taket nede, spise og drikke. I Canada kan du nemlig ha maks 0.8 i promille og kjøre bil. Vi utnytta den sjansen ganske ofte, men aldri opp i 0.8.
Nok et ølbryggeri med gratis smaking.
Jeg syns det var veldig gøy å kjøre rundt!
Kjørte til og med uten hender!
Naboene til B&B hadde valper!
En siste øl på flyplassen.
Vi bloggas!
-Bella
