Ja, det var det!

Først fra siste del:

Flyturen fra Mumbai ble med et mellomstopp i London. Peter nøs seg gjennom store deler av flyturen, mens jeg sov så å si hele veien til Heathrow. Og i London kommer realiteten. Det er jul, kaldt, vi blir så overraska over at servicen på caféen vi spiser frokost og lunsj på er så bra, at det tar litt tid før vi kommer over det! Vestlig service, ikke minst britisk, er noe vi ikke har sett på mange måneder og tydeligvis glemt åssen er. Det er dyrt, Peter mister stemmen og sovner på benken. Jeg trasker butikker og ser på fine ting i seks timer. Når vi kommer til vår gate snakker plutselig alle norsk rundt oss. Vi ser på hverandre, og jeg føler en kvalme som jeg ikke trodde skulle komme. Vi ble rett og slett kvalme over vårt eget språk. Ikke kan vi snakke om alt med hverandre uredde om andre kan forstå det, plutselig må vi viske, og jeg kjenner jeg ikke er så interessert i å kunne forstå hva han som sitter ved siden av meg snakker om.

Flyturen til Oslo var kanskje den merkeligste på lang tid. Jeg følte vi satt litt på nåler, og bare venta. Oslo Gardermoen. Bagasjen blir henta, Peter prøver å være høffelig mot en full mann som påstår de har møtt hverandre før, og vi handler som vanlig på Tax Free’n. Jeg tror vi står i fem minutter foran tollen. Går vi gjennom der er det liksom over. Ferdig. Finito! På andre siden står mamma og pappa. Vi løper, klemmer, griner og skriker. Vi gjør en scene foran alle andre, og vi driter i det. La folk glo, vi har ikke sett hverandre på 6 måneder!

Det er rart…så innmai rart. Vi har oppnådd vår største drøm sammen, og det uten problemer! Men selvfølgelig ikke uten arbeid.

Vi har spart, spart, snudd på kronene, fylt den rosa sparegrisen vår, vurdert nøye ja eller nei på cafebesøk eller lunsjdater. Vi har bytta fra Tine melk til Q-meieriene fordi vi sparte én krone, vi har kutta ut handleposer og har heller med sekk og handlenett, vi har gått, sykla, igla oss innpå andre med bil som kan frakte oss hit og dit. Vi har tatt i mot arvemøbler, vi har gått langt og lengre enn langt hvis det er 40% på frukt- og grønt i en matbutikk vi vanligvis ikke handler i pga avstanden. Peter har tatt på seg ekstravakter, og jeg hadde også to jobber i over et halvt år.

Men vi har også kost oss i de årene vi har spart pengene til Reisa. Vi har vært i Berlin, Venezia, Amsterdam, og det bare på to år! Vi må reise bort sammen, uansett hva vi sparer til. Vi fikk kjøpt oss nytt kamera, ny linse, nytt videokamera, x-antall minnebrikker. Vi har ofte landa på "ja" når det har vært cafébesøk og lunsjdater. Vi har kanskje spist mindre ute på restaurant, men kompensert det med grilling i parken eller middag hjemme med gode venner eller gode naboer.

Ble også endel cafébesøk på reisa, her fra Savoy Brown i Christchurch, New Zealand.

Peter slapper av på café i Wellington, New Zealand.

Det er så innmari rart, for vi har faktisk oppnådd drømmen vår. Vi skal ikke si at det har gått knirkefritt, noen diskusjoner må man få lov til å ha, men aldri en krangel eller et vondt ord. Vi har hørt om flere forhold som har tatt dukken etter en lang reise som denne. Vi møtte til og med en jente i New Zealand, hvor ho og kjæresten hadde skilt lag underveis!

Alt vi har opplevd sammen er vanskelig å sette ord på. Folk spør oss ”Hvor var det beste stedet?”, eller ”Hva var det beste?”. Hele greia. Hele Reisa. Alle stedene har så mange forskjellige ting å by på. Alle menneskene vi har møtt, alle som har tatt oss i mot og vi har blitt en del av hverdagen, selv om det bare har vært for noen dager.

Vi har gjeta 2000 sauer på New Zealand med bikkje og 4-hjuling. Samme sted gikk vi på pungrottejakt sent på kvelden med gevær, og vi møtte herlige Kath og Dave. I New Orleans måtte Isabel svelge hardt, trå klampen i bånn og bare godta at ho skulle kjøre en liten Nissan rundt i Florida og til Gordon i Milton. Vi har dansa bortover i Bourbon Street i New Orleans og sett vår del av frimodige damer som har dratt opp genseren. Vi har vært på padletur på Daytonas varmeste dag med Julie og Eirik, og svetta bort 10 L vann hver! Vi har spist oss overmette med fantastisk mat i Colorado Springs hos Pam og Mike, og gått tur i Rocky Mountains.

Kath og Dave fra New Zealand.

Gåtur i the Rocky Mountains, mens uværet var på vei!

Vi har skreket og bråbremset pga fantastisk natur i New Zealand og Australia, og knipsa bilder fra grøftekanter eller gjennom bilvinduet. Vi har av en eller annen grunn snubla over ganske mange markeder over hele verden! Vi har spist frokost på kanten av Gran Canyon, og bodd alene på en vingård, Rustridge, i Napa Valley i California eid av Susan og Jim. Hevet øyenbrynene når vi ser alt hesteutstyret til den legendariske reserhesten Seabiscuit i huset dems, som Jim har arvet av treneren til Seabiscuit. Enda mer skrek og hevet vi brynene når den sjeldne fuglen cassowary gikk over veien foran bilen vår på Cape Tribulation, nordøst i Australia. Kanskje ikke så spesielt tenker du, men den fuglen er veldig merkelig og veldig stor!

Peter kjører på "feil" side av veien i New Zealand.

Fantastisk natur verdt å stoppe å ta bilde av og skrike litt av!

En frokost som vi kommer til å huske i lang, lang tid. Gran Canyon.

Hele vingården for oss selv, så da tok vi oss til rette på kjøkkenet. Napa Valley, California.

Susan og Jim, eierne av Rustridge Range, vinyard. Napa Valley, California. 

Vi har funnet ut at Isabel blir solbrent uansett hvor mye grunnlag ho har, og at den eneste perioden ho har hatt bra hår er i New Zealand hvor det var vinter. Vi er takknemlige for foreldrene til Megan, John og Lorraine, som åpnet opp hjemmet sitt, tok oss med ut på middag og avsluttet dagen i jacuzien på verandaen. Vi har hatt flere campingplasser helt for oss selv, og Peter greide til og med å røyklegge en av de kjøkkenene ved å ufrivillig flambere egga i stekepanna. Vi har sett så mange fossefall, og har ikke goddi å hevet bryna en gang. Sånn er det å komme fra Norge. Vi har kalkulert tidspunkter feil, og enten endt opp med å gå siste del av turen i bekmørket eller forlengt billeia vår til en dag ekstra.

Vi har kommet oss ett hakk videre med vingling når det gjelder å ta bestemmelser på hvor vi skal spise eller hvor vi skal gå, men det kan fortsatt bli bedre. Vi har kanskje bare blitt bedre med å godta det valget vi har tatt.

Ganske brent i fjes og på knær i Goa, India...hjalp nok ikke med solkrem med navnet Banana Boat...

John og Lorraine som åpnet hjemmet sitt (en vingård) for oss. Coromandel, New Zealand.

Nok av fossefall, her fra et bilstopp et eller annet sted i New Zealand.

Foss og regnskog langs Waterfall way, i New South Wales, Australia.

Vi har holdt hverandre når vi har vært syke. Vi dansa vals når strømmen gikk i Quy Nhon og Peter hadde høy feber. Vi har prøvd å fylle badekar i Asia, og funnet ut at det går ikke pga for små varmtvannstanker. Badekar er bare for pynt! Dusjing sammen i Asia måtte bli en rutine også pga for små varmtvannstanker. Jeg har gått etter Peter i uttallige dyrehager, akvarium og andre steder som har hatt ville dyr som vi ikke har hjemme. Jeg har sett hele han lyse opp og lært at han har veldig utholdenhet med tanke på venting. Nevner bare nebbdyret i Australia hvor vi stod på stedet hvil i over én time.

Vi har gått turer gjennom mang en regnskog, og tatt flere fergeturer, noen tryggere enn andre. Vi har funnet at vi begge er ganske sentimentale med tanke på hvor dårlig mennesker og dyr blir behandlet, kanskje spesielt i Asia. Elefanter som blir slått og dratt ut støttennene på, slanger som blir tømt for gift og dratt ut hoggtennene, kuer som blir behandlet som hellige (hvor ellers enn India skjer det) hvor de fattige og syke sitter og skriker etter mat rett ved siden av. Kuer i India har til og med sin egen rettighetserklæring!

Nebbdyr denne veien...

..og belønning etter lang venting og tidlig morgen. Eungella, Australia.

Peter koser på en wallaby, og det lille rare dyret nedenfor er hans favorittdyr; Wombaten. Før vi gikk ut av dyrehagen, spurte Peter blunkende: "Kan vi ikke se wombaten en gang til æ?".

Vi fikk kose på en koala......myk!

Koalaer som er blitt skada, og blir tatt vare på på dyresykehus.

What? Har da ikke alle sin egen rettighetserklæring?

Peter lærte seg tydeligvis å prute i det vi kom til Asia, mens jeg lærte det de siste dagene vi hadde på stranda i Goa. Sånn kan det gå. Da vi var i den lille byen Sapa i Vietnam i fjellene mot Kina, satt vi på en café og plutselig ble Marit Larsen spilt på anlegget! Vi lo godt da. Vi har flere ganger padla rundt med kano og kajakk, og diskutert høylytt hver gang. Samarbeidet i padling og styring kan bedres! Vi har fiska etter små blekksprut, hvorav Peter fikk en på kroken, og Isabel syns veldig synd på den helt til ho fikk blekk spruta på hånda. I hvert nye land, eller hver nye by, har vi prøvd de lokale ølene. Øl er godt, men James Squire topper alle! Før vi reiser er det noen som spør om vi skal kjøre Route 66, vi svarer nei. Unerveis med mustangen i Nevada må vi stoppe for å ta en matbit. Hva kjører vi plutselig på da? Har du sett, Route 66 jo!

Så liten er byen Sapa i Vietnam, og dem har visst hørt om Marit Larsen her også!

Øl på bryggeriet Gordon Biersch, i New Orleans.

Lunsj på Roadkill Cafe langs Rout 66.

Her kommer en liten oppramsning med tall og mattematikk:

• ·      Vi har sovet i 68 forskjellige senger, hvorav 4 var i telt, 1 var en sammenrullbar seng ute, 1 var sittende stol en hel natt på tog, 3 var i sovekupe, 2 var i to forskjellige campingbiler, og 1 var i en junkbåt eller cruise om du vil.

• ·      Vi har tatt 23 flyturer, inkludert mellomlandninger.

• ·      Vi har reist i 6 uker med campingbil.

• ·      Vi har kjørt 3 uker med mustang, og 4 dager i nissan.

• ·      Vi har flydd 50689 km, rundt hele kloden, inkludert innlands her og der.

Med det så takker vi alle som har fulgt oss! Vi syns det har vært en fin måte å la alle dere her hjemme følge litt med på hva som har skjedd i vårt liv de siste seks månedene.

Vi bloggas...eller kanskje ikke!