Vi ble i Mumbai i bare 3 dager. Siden flyet til London gikk derfra følte vi at vi også måtte bruke noen dager i verdens tredje største by.
Etter mye sjas og mas kom vi oss omsider til Mumbai fra Goa med fly. Sjas og mas fordi det også var en indisk storfamilie som tok samme fly som oss, hvor det ble ganske tydelig at dette var deres første flytur. Familie på rundt 15 stk, som bare satt seg ned sammen i flyet når de kom inn. Ikke på sine nummererte plasser, nei, de satt seg der det var ledig. Fullt kaos når folk skulle sitte der de hadde plassert seg. Ikke nok med det. Flyr man innlands i India vil man merke at take of og landing er litt annerledes. Ved take of er det veldig bratt stigning med en gang, brattere enn hva vi har opplevd før, og landing er som regel litt humpete. Så i det vi tar av reiser en av passasjerene seg opp, tar ned en stor bag og begynner å mate barnet sitt. Ja vel tenker vi, og syns det er litt uforsvarlig. Ved landing er det flere som later som om de tar på sikkerhetsbeltet. Legger det i fanget med låsen nær hverandre så der ser ut som om de har det på. Vi kjente da at irritasjonen steg litt, for det er også vår sikkerhet det er snakk om hvis det skjer noe. Så når vi lander og spretter bortover rullebanen ganske kraftig, blir selvfølgelig fireåringen ved siden av meg slengt ut i midtgangen og får så vidt klamret seg fast i setet foran…ingen av foreldrene bryr seg. For å si det sånn så var det veldig deilig å gå av det flyet.
Ikke akkurat bedre når hotellet har glemt å sende oss shuttel som vi har bedt om, og vi må ta taxi. Og det topper seg tydeligvis for Peter, når mannen som har bindet fast bagene våre på taxitaket ber om 100 rupis i driks (vi gir 20). Peter dytter mannen ut av bilen med albuen og setningen ”You guys are just mad!!”. Jeg begynner nesten å le når sjåføren vår snur seg med et glis og spør ”First time in India, yes?”, ”No, we have been here a month!”.
Lucky Baba hadde ikke alltid like flaks hver gang!
Så litt slitne når vi ankommer hotellet vårt på ettermiddagen. Vi ser fort at Mumbai er mer en by som vi kjenner det, men selvfølgelig med Indias fokemengde, trafikk, hjemløse og småbutikkene i gata overalt.
Området vi har valgt å bo i er i en av de store handlegatene i Mumbai, nemlig område Colaba, i nærheten av Mumbai centre og togstasjonen.
Armbånd, eller i India heter det banglets.
Fersk frukt og artige skilt.
Dagene i Mumbai går med på å gå, og gå, og gå. Heldigvis så var det sights rett rundt hjørnet fra hvor vi bodde, så en kan si at vi har sett The Taj Mahal Hotel og Gateway of India nok ganger nå. Peter har stilt seg høffelig opp med indere når de spør om ta bilde av han. Ingen spurte meg, jeg ble bare tatt bildet av, filmet, pekt på og glodd etter. Nei! Jeg er ikke innbilsk, men det er første gang flere av inderne der noen sinne har sett ei jente med hvit hud! Jeg opplevde til og med at en hel familie som gikk foran meg i menneskemengden plutselig snudde seg, stoppet helt opp, lo, pekte og nesten måtte gnikke seg i øynene når de så meg. Jeg måtte bråbremse, trekke på skuldrene, smile og jeg holdt kanskje ekstra godt i hånda til Peter etter det.
The Taj Mahal Hotel.
Det er surrealistisk, rart, og du føler du noen ganger stikker deg ut som en sår tommel pga blondt hår, blå øyne og en høyde på 175 cm.
Men Mumbai var faktisk overraskende bra. Vi var kanskje litt i det negative hjørnet etter den herlige flyturen fra Goa, men Mumbai overrasker, og er i og for seg en mild smak på Indias storbyer. Mange av menneskene er oppatt av å gå i moteriktige klær, og jentene klær seg ikke i tradisjonelle drakter som vi har sett ellers i landet. Det er ”inn” å gå på café og det er nok av hippe restauranter og kjøpesenter.
Noe vi har funnet ut på reisa er at det fort kan bli dyrt når vi har en dag som er uplanlagt. Og i Mumbai var alle dagene uplanlagte. Ble mye café, øl i ny og ne og kanskje et kakestykke som mellommåltid. Men som siste stopp på reisa, så spiste vi de kakestykkene med god samvittighet.
En vellfortjent kingfisher-øl etter mye gåing.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar