Australia: Fra Fraser Island til Sydney

Dagen før Fraser Island ble det pannekaker til frokost, etterfulgt av joggetur på stranda, etterfulgt av bading og solbading. Så bar det ut på Fraser Island i 4-hjulsdrevet buss. Som sagt verdens største sandøy, hvor motorveien med fartsgrense 80km/t er stranda 75 mile beach, mens ”innlandssandveiene” har fartsgrense 30km/t. Ingen vanlig bil som kommer seg rundt her, nei!

Bortsett fra all sanda, har øya flust av spesiell vegetasjon, både idylliske og snodige innsjøer av ulike typer, Australias reneste bestand av Dingoer, og flere andre merkelige naturformasjoner. Vi fikk hilse på hiet til Tunnelweb edderkoppen, som er sånn cirka den giftigste i verden. Den hopper mot deg på et blunk, setter seg på bakbeina, og sprøyter like gjerne giften rett mot deg…deilige saker. Og bade ved stranda, kunne vi bare glemme. Stedet var perfekt for flere hairaser, også de med flat buk som svømmer opp til en dybde på en halvmeter for å gnage litt på deg. Koselig. Ellers så så vi både Dingoer, haier, rokker, skilpadder og hvalsprut da vi var på øya. Men på gooood avstand så klart.

Fraser Island med motorveien/stranda i bakgrunnen

Dagen etter Fraser-eventyret er ferdig, bærer det sørover. Målet er å komme seg nærmere Australia Zoo, så vi kan komme dit tidlig nok. Vi stopper på Noosa Heads, et område med mange småsteder ved sjøen. Stort surfemiljø her, men vannet er blikk stille. I stedet for strandliv (gråværet har startet), blir det litt småshopping og spising av er kjempe, kjempe, kjempegod pizza! Mmmm…

Neste dag, og vi skal på Zoo! Australia Zoo ligger litt innlands vest for Brisbane. Stedet er kjent for å være Steve Irwins initiativ. Har hørt mye bra om stedet. Ikke visste vi at det var School Holiday da vi ankom, og derfor skulle resten av familien til avdøde Steve Irwin underholde! Vi hadde det knall på zooet. Begynte med å ta på en Bluetongue Lizzard, med..ja..blå tunge. Så titta vi på varanen og andre kryp, otere, og nok en gang en cassowary. Vi fikk tatt på en koala, og fy søren, noe så fluffy har vi aldri kjent før!

Soooooo FLUFFYYYYYY!!!

Stedet var stappa av krokodiller, siden Steve Irwin er kjent som Crocodile Hunter, men de hadde vi sett nok av før, og gikk heller videre. Mating av kjempeskilpaddene gikk langomt, men var moro å se. Deretter bar det mot kenguruland. Både kenguru og wallabies (den overkose miniversjonen av kenguruen) gikk fritt rundt. Vi måtte så klart kjøpe en matpakke til dem og mate og kose på dem. 

Kjedelig kenguru til venstre, kjempefin og søt Wallaby til høyre

Så ble vi lurt inn på showet hvor Bindi Irwin, dattera til Steve, sang til alle barna…Etter det ble det imponerende fugleshow, og ikke minst krokodilleshow. Videre rundt på zooet skulle vi møte min (Peters) favoritt, nemlig wombaten! En griselignende kompakt klumsete firbent skapning som slår koalaen ned i støvlene i søthetsgrad. Andre dyr vi møtte var Tasmanian Devil (han snurra ikke rundt, er liten men biter hardere enn en pitbull), rød panda (kjempesøt, men kjempelite energi fordi det ikke er mye energi å hente av bambus), tiger (hvor bestanden dessverre har sunket kraftig de siste årene), og mange andre. Til sist besøkte vi Wildlife Hospital, som så ut til å ha mer moderne utstyr enn sykehusene hjemme. Alt i alt en perfekt dag.

Echidna (pinnsvinet), wombaten (sååå søøøt) og familien Irwin så klart

Bilen bærer oss lenger innlands mot Warwick til fint landskap, men med dårlig vær, får vi ikke så mye utav det. Isabel får redda en skilpadde fra å bli påkjørt ved å bære den ut i grøfta, da.

Så går turen til Byron Bay. Byen er stappa med mennesker, og er tilholdssted for mange av landets hippier! De 3 første campingstedene vi sjekker ut er fulle! Så må gå for det fjerde. Etter middagen banker det på døra. En eksentrisk eldre kar vil ha oss med ut å surfe neste dag, for en billig penge. Er til og med 40 metersgaranti! Det vil si at hvis vi ikke står 40 meter i løpet av surfedagen, får vi pengene tilbake. Detta kommer til å bli gratis, tenker vi!

Neste dag, når vi venter på denne eksentriske karen, kommer det 3 jenter mot oss. ”Hællæ! Er dere norske, eller?”.  De skal visst også surfe, og er så klart fra Fredrikstad! Og en av de er venninne av en gammel klassevenninne av Isabel…Vel, vel. Noen timer senere har vi hatt det moro med surfebrettet, og ingen penger i retur. Moro!

Neste rute er Waterfall Way. Som navnet kanskje antyder, er det mange waterfalls langs wayen. Her blir det vandring i unik regnskog, med en vakker foss langs stien. Senere blir det enda et fossefall, og enda senere blir det egentlig for sent, så det blir ikke flere fossefall enda senere, men heller klampen i bånn for å nå Armidale før et eventuelt campingsted stenger.

Waterfalls ved wayen

På morgenkvisten kjører vi  videre mot Lower Hunter Valley nær byen Cessnok. Dette er vindistrikt, og litt-av-hvert-annet distrikt. Begynner samme dag med ølsmaking på et bryggeri som heter Bluetongue (husker dere Bluetongue Lizzarden vi staka på zooet?). Men med strenge drink-and-drive regler ordner vi oss en vintour neste dag.

Og neste dag komme gode og røslige Brian med bussen sin. Han er sjåfør og guide for et selskap som ønsker å bruke lokale vinkjennere til å dele vindistriktet med andre. Og av Brian oser det kunnskap og kvalitet. Og man føler at han ønsker oss alt godt denne dagen. For en fyr! Det blir vinsmaking, olivensmaking, vinsmaking, sjokoladesmaking, ostesmaking, likørsmaking, vinsmaking, champagnesmaking, sjokoladesmaking, ostesmaking, og til slutt ølsmaking. I den rekkefølgen. Fra 10.00 til 15.00. Og da Isabel kom ut fra toalettet og sa hun syntes det var fascinerende med håndtørkemaskiner, skjønte jeg at vi hadde fått nok. Tilbake i bilen ville vi mest av alt bare sove…

Med vinranker på hver side av bilen så klart...

Neste, og faktisk siste, stopp i Australia er Sydneys bydel Manly. Vi skal til sjømannskirken og (forhåpentligvis) hente passa våre, med visum til India. Fremme i kirken blir vi noen kilo lettere da vi ser passa våre ligger klare til oss…men legger på oss de kiloene igjen med en god slump med grøt og vafler. Neste dag blir det til og med kjøttkaker i brun saus og poteter der!! Og enda mer vafler så klart. Men før det må vi innom et legekontor. For det skrubbsåret jeg pådro meg på Great Barrier Reef 3 uker tidligere, ser verre ut enn noensinne. Klør og er vablete. En bekreftet infeksjon senere (av en lege på en privatklinikk som ikke kjente på såret en gang, men helst ville tjene litt ekstra penger) så knasker jeg antibiotika.

Mandag og avreisedag. Får posta noe hjem før vi drar på flyplassen, hvor flyselskapet Emirates skal samme vei som oss, og er så snille at vi får sitte på med dem til Bangkok. Trist å vinke hadet til Australia, og håper Asia tar godt imot oss…blir deilig med et skikkelig hotell i noen dager i hvert fall!

Vi bloggas!

Australia: Fra Cairns til Emu Park

La meg bare si, at Internett i Australia er det dårlig med, og får vi tilgang er det ofte vannvittig dyrt og begrenset med Mb nedlastninger. Så derfor kommer det et blogginnlegg nå; bedre sent enn aldri.

Og så utrolig mye vi har opplevd på de to ukene vi har hatt campervanen vår! Så la oss begynne på begynnelsen som Peter pleier å si…

Rett fra outbacken og Alice Springs til Cairns, hvor vi måtte tilbringe én natt før vi henta opp vanen. Så siden vi er backpackere, bestemte vi oss for å bo på et backpackersted, hostel, men med eget rom. Fant fort ut at vi kanskje ikke er noen typiske backpackere og liker litt bedre standard! Sengene var klamme, og etter at Peter hadde hatt én tur på fellesbadet hadde han samla opp 4 myggestikk rundt på beina…så ja, vi liker standard. Pluss var baren på hotellet, hvor vi tok et par øl før sengetid, og gratis frokost.

Dagen etter henta vi opp vanen som er vårt hjem nå langs østkysten. Fikk beskjed at vi hadde fått en oppgradering, og fikk en dyrere bil, men i et annet merke enn BackPackers, nemlig Britz merket. Ja ja, tenkte vi og så ikke noe videre enorme forskjeller. Helt til vi hadde kjørt av gårde og får tatt en titt inne i bilen. Ikke akkurat noe oppgradering for denna bilen her er GODT brukt og møkkete fra gulv til tak! Og når den er kledd i teppe i taket og halveis nedover på veggene kan du bare tenke deg at møkk sitter godt i sånne tepper. Deilig. Men vi tenkte at vi skal nok greie det også.

Et besøk på Hartley's Crocodile Farm for å se hvorfor vi ikke skal bade i sjøen og elva der

Første kjøretur var opp til regnskogen nord for Cairns; Cape Tribulation. Blir ferje og greier over en liten elv, hvor jeg får beskjed av Peter å ta bilde av krokodilleadvarselskiltet i vannkanten. Så følte meg skikkelig tursist når jeg hang ut av vinduet med stort paparrazikamera for å ta bilde av et skilt som er ganske så vanlig her i landet. Ikke nok med det, men jeg har også hengt ut av bilvinduet flere ganger med oppdrag skiltfotografering av de uendelige advarselskiltene av den utrolig merkelige cassowaryfuglen. Så vi har nok bilder av de skiltene for de som vil se når vi kommer hjem. På vei gjennom jungel for å komme til campen, tulla vi med at en cassowary kom til å gå over veien foran oss, og tror du ikke den gjorde det?! Så da ble det enda mer henging ut av vinduet for å glo etter verdens rareste fugl.

Topp 10 av verdens merkligste fugler...og en heftig bot hvis du vil kjøre på den

Etter Cape Tribulations lange strender (som vi ikke kunne bade på for det var krokodilleadvarselskilt overalt), og gåturer i regnskogen, dro vi ned til Cairns igjen. Etter mye om og men, pga dårlig vær, så bestemte vi oss for at selvfølgelig må vi ut på Great Barrier Reef. Dårlig vær kan ikke sette en stopper på det når vi først er her. Men først en slækkedag, med litt kjøring og handling hvor (og her begynner bilproblemene våre) bilmotorlampa begynner å lyse, og jeg som sitter oppe på motoren syns at kjøreturen begynte å humpe og riste noe inni hampen! Så tilbake til campervanutleiestedet hvor vi klager litt til verdens mest laidbacke personer. Jeg er overbevist at han bare blåste litt på motoren, slo av lampa og sa at alt var i orden. Jeg døper den dagen bilen vår får Shady, som betyr litt uren og ufin på engelsk. Der må nevnes at Peter ble et objekt rikere i Cairns. Nemlig en ekte australsk hatt i kenguru skinn. Veldgi fin, og veldig stolt mann med hatt på hodet har jeg nå.

Han hadde hatt...

Great Barrier Reef var fantastisk. Og pappa, hvis du ikke tar med deg ho mor ut hit og tar deg en dykketur der, så er du rar! Jo da, vi hadde grått vær, og litt yr til tider, for å ikke snakke om sjø. Men under vannoverflaten var det en verden du bare får sett på film og i Finding Nemo. Koraller i alle farger, størrelser og fasonger, og fisker overalt! Veldig fint, og jeg trodde aldri jeg skulle få sagt setningen: ”Men Peter! Du blør jo! Har du fått skrubbsår av korallrevet?”.

Livet under vann med Isabel

Rett etter Great Barrier Reef kjørte vi til Mission Beach. Tok litt lengre tid enn forventa, så måtte kjøre litt i skumring og mørket. Noe som ikke anbefales her, for er en del dyr ute da som kan bli påkjørt, og gatelys er et fremmedord. Og da kom problem nr. 2 på Shady bilen vår. De eneste lysa som funker er fjernlysa. Så vi fikk en del fjernlys tilbake midt i flejsen for å si det sånn. Det eneste vi gjorde på Mission Beach var faktisk bare å spise, sove og ta noen skritt rundt på stranda rett utafor campen.

Fremme på Townsville ringte vi utleiestedet til bilen vår for å klage litt. Det vil si, SinnaIsabel fikk ikke lov til å ringe av MildePeter, så vi ble sendt til et verksted hvor vi venta på den lokale puben i et par timer. Puben ja… det var et hus fylt med mange karakterer, litt ufint og møkkete sted. Så etter å ha prøvd å tyde hva lokale australske folk sier til hverandre (noe vi gav opp å skjønne etter kort tid), tilbake på verkstedet. Hva tror dere det var?? Ekspert på bil som vi er hadde vi ikke greid å skru på lysa ordentlig…herlig. Men må si at ryggelysa våre fungerte ikke, da... Motorlyset kom på igjen rett etter besøket, men da gadd vi ikke mer, og valgte å kjøre med det forbaska motorlyset på.

Whitsunday neste, og vi har bestilt seilbåttur med én overnatting rundt øyene der. Det første vi alltid gjør når vi drar et nytt sted er å finne en camp å bo på, ganske grei prioritering, ikke sant? Og alle campingstedene vi har bodd på her på østkysten har loggi på 25-35 AUD. Så når vi ankommer resepsjonen på en camp som ser ut som et 5 stjernes Hotell, lukter det litt muffins, og vi løper fort ut med oppsperra øyer og setningen, ”Yes, yes. Thank you. We really have to think about it…” etter å ha hørt prisen på 43 AUD!! Da var det billigere på den litt mer ufine campinga litt lengre nedi gata, hvor standaren var kasta i søpla.

Seilturen var veldig fin. Seilbåten Siska kunna ta 22 passasjerer, men vi var bare 12 som hadde meldt oss på. Veldig deilig, for det gav oss bedre alburom nede i køyene. Av 12 passasjerer var 2 fra Australia og resten fra Tyskland, Nederland, Skottland og oss fra Norge. Europagjeng! På turen fikk vi snorkla, mata rare fine fisk, bada, blitt solbrente, og skaffa oss nye venner. Guiden vår mata fisken rundt oss når vi snorkla, så dem hoppa og spratt rundt, over og på deg hele tiden. Veldig morsomt å høre Peter få latterkrampe med snorkel i munnen. Mens jeg fikk litt noja når jeg så inn i mylder av fisk, at det var noen fisk der med veldig store tenner som stakk ut av kjeften dems som om dem trengte regulering! Etter det møte holdt jeg meg mer på avstand under matinga, så jeg ikke mista en finger. Vi fikk også besøkt en vakker lagune med kritthvite strender overalt; Whitehaven Beach. Whitehaven Beach var postkortmateriale. Der løp Peter rundt i vannet for å finne hai, rokker og verre var for å ta bilde av. Rokka fikk vi bilde av, men haien var litt mer sjenert og holdt seg mer på avstand.

"Siska" i solnedgang

Whitehaven Beach med romkameratene våre

Solbrente og fornøyde (ikke så fornøyde med solbrentheten), dro vi videre til Eungella National Park, en regnskog som skal ha vært avskjært fra andre regnskoger i 30 000 år. Og hva har dem der? Jo da, det fine nebbdyret, eller platypus som den heter her. Etter å ha stirra nede i elva hvor dem skal bo i en halv time, gav jeg opp, men Peter var standhaftig. Så jeg fikk meg en god blund i bilen før han kom subbende opp, ett myggestikk rikere, men ingen platypus. Så hva gjør du da? Jo, da står du opp drittidlig dagen etter, kjører opp til platypuselva, og glor litt til. En lykkelig Peter når vi kunne gå derfra 20 minutter senere etter å ha sett den rare søte og sjeldne skapningen svømme rundt. Så bærer det videre, men bilen skrangler så fælt at vi må stoppe og sjekke alle skuffer og skap bak. Mens vi jobber baki bilen, og Peter forklarer meg at jeg må ha muskler i fingra for å lukke alt (noe jeg fint viste han at jeg hadde da, spesielt i én finger), og Peter skaller nok en gang, og jeg forundrer meg over at han har fått et språk som en trailersjåfør, stopper det en bil bak oss. De gir oss alle leftovers de har fra sin camptur som de er ferdige med. Så da drar vi videre med en del alkohol og matvarer tyngre.

Nebbdyr, platypus, eller bare and, oter og et eller annet annet limt sammen 

Bensinstopp må man jo alltid ha, og når jeg lukker opp bakdøra til selve ”huset” baki for å hente lommeboka, så klask…ja vel ja… gummiforseglinga som sitter rundt hele åpninga på sidedøra har løsna og falt ut. Flott. Jeg kan ikke annet enn å le og sende vonde tanker til dem som gav oss denna Shady bilen. Her skal det klages til slutt hvertfall!

Siden vi kjører så utrolig mye ser vi jo mye også, og roadkill her er ikke det samme som i Norge! Vi har sett vår del av mosa kenguru, villgris, store rotter og x antall fugler. Men som sagt er også gatelys et fremmedord her. Refleks i veien er jo så mye bedre! Peter ble forresten grønn av misunnelse når jeg så to søte wombats som tusla ute på et jorde.

Etter et stopp på Emu Park (ikke en park full av emuer, men et sted altså), drar vi til Hervey Bay ved Fraser Island, verdens største sandøy. Vi tenkte ikke vi skulle ta oss rå til å ta en tur ut på øya, men etter å ha overbevist hverandre med at ”det går så bra så, vi får spart inn en del i Asia vet du”, booker vi en 2 dagers tur der også. Men det kommer i et annet blogginnlegg.

Vi bloggas!

4WD Red Centre Safari - In Style

Dette har virkelig vært et eventyr...et australsk sådan. Unikt. Uforglemmelig. Ubeskrivelig.
Klokka 06.00, Alice Spings, det er mørkt og ganske så kaldt. En 4-hjulsdrevet buss, plass til 16, stopper foran oss. Ut kommer Dave, vår mann de 4 neste dagene, og gir oss et stødig vaskeekte australsk håndtrykk. Eventyret starter.

Vårt første møte med outbacken deler vi med 6 andre personer, samt Dave, vår guide, og Regina, som er campstedansvarlig. Som nordmenn er vi bare kjent med de største severdighetene, som i dette tilfellet er Uluru (Ayers Rock). Men turen innebærer flere opplevelser enn som så.
Første stopp etter soloppgangen er en kamelfarm, av alle ting. Ikke at vi gidder å ri på en, men farmen har noen andre fiffige ting også. I lenke midt på gårdsplassen står Australias svar på en ekte villhund, nemlig en Dingo! Og denne var tam fordi den var reddet av en skade som liten, eller no. Ikke hver dag man koser på et ellers så villt vesen. Ho var så myk og ganske trøtt, for det var enda tidlig på dagen. I et bur står noen Red 'Roos (Rød kenguru), og i et annet, en emu. Ikke hverdagskost for en nordmann.

Dingo! Søt! Farlig?

Turen fortsetter og etter langt om lenge og lengre enn lang, ser vi en rød svær stein i det fjerne. Midt ute i dette ørkenlignende gudsforlatte området. Spesielt...Men første sted og første gåtur er The Olgas, noen andre rare fjellformasjoner i området. Og Dave er full av kunnskap, og beskriver alt fra planter til dyreliv, til ulike typer lanskap og fjellformasjoner.
The Olgas er over og solnedgangen nærmer seg, og ørkenens farger endrer seg, og med det også fargene på Uluru. Vi ser på denne steinen i solnedgang, med Champagne i hånden og enkel tapas i munnen...og nyter naturen.
På campen blir det middag, med blant annet kengurukjøtt (yammee). Og vin til maten...og det er het vi begynner å lukte lunta. Det her kan ikke være noen vanlig guida tur. Vi har telt som ligner på små hus med skikkelige senger og dyner. Fantastisk mat med ulie salater og ulike typer kjøtt. Etter hvert går det opp for oss at vi har kommet oss på In-Style versjonen av turen! Og vi klager ikke vi altså, men vi kan bare ikke skjønne hvorfor vi havnet her...men, men.

Første camp

Opp 05.00 neste dag...hjælp...vi skal se soloppgangen på Uluru. Og de vakre utsiktene tar ingen ende. Først Uluru mot den spede begynnelsen på soloppgangen, så Uluru med soloppgangen bak oss. Og fargene er ute er bare helt utrolige. Og så går vi rundt Uluru på en morgentur, ca. 1 1/2 time.

Uluru - Ayers Rock

Etter Uluru kjører vi langt avsted, og vi er så midt i Australia som er mulig uten å gå enda nærmere. Et sted kalt Kings Canyon. Dette er Dingoland, og ganske så avsidesliggende. Her vil Isabel og jeg, og nå vår resievenn Steve sove ute under stjernehimmelen. Vi pakker oss inn i swags (soveposelignende greier) og 2 dyner og en pute, og ligger og lytter til ørkenens mange lyder. En mus hopper av sted, og noen få innsekter suser over oss. Vi får beskjed at hvis vi legger de illeluktende skoa fra oss ute, kan Dingoene rett og slett komme og ta de med seg. Og de kunne komme uansett, men da var det bare å ligge stille og late som ingenting, og trekke swagen forsiktig over hodet. En natt med litt spenning med andre ord, og flere stjerneskudd såklart.

Dagen etter går vi Kings Canyon, med så utrolige mange foskjellige områder på samme strekning. En 3 timers gårtur med mange gode kommentarer fra Dave om naturen rundt oss.

En liten del av Kings Canyon

Deretter skal vi kjøre videre mot Glen Helen. Men for å komme oss dit må vi kjøre endeløse strekninger på jordveier..en skikkelig humpete kjøretur, men ganske så gøy! Og langs veien ser vi villhester. Utrolig å se dem hoppe og løpe rundt akkurat som de vill. Fantastisk, men ikke de mest uvanlige dyra da. Og villkameler. Haha...de løper rart! Disse dyra er innførte til Australia. Sammen med kuer og lignende. Ingen "innfødte" dyr i Autralia har hover, faktisk, noe som byr på problemer for vegetasjonen i landet, når de herjer rundt.

Humping og hopping på kvalitetsveien

I Glen Helen forlater 3 i reisefølget oss, og vi er bare 5 igjen. Er blir det en liten tur i et Gorge, og viktigst, vi lusker oss rundt og får sett Rock Wallaby! HAHA...kjempesøt minikenguruskapning:)

Guiden vår, Dave...en skikkelig aussie

Dagen etter er siste dag...og vi skal mot Palm Valley. Et sted som visstnok skal ligne på den frodige naturen i Jurassic Park. Vi må da ut med en skikkelig 4WD-tur...og da mener jeg SKIKKELIG! Men godt på vei greier en av de eldre i følget å løsne sikkerhetsbeltet sitt, og akkurat da begynner det å humpe som verst. Det ender med at ho humper høyte opp, smeller hodet i taket, og smeller rumpa i setet, gjentatte ganger. Vi får endelig stoppet, og undersøkt. Ho har sterke smerter, og når hun sitter oppreist svimer hun av flere ganger...Vi må avbryte turen. Snu ut på veien igjen i sneglefart, mot Alice Springs, og få levert ho på sykehuset der. Men plutselig på highwayen kjører bussen inn til siden...vi lurer på hva det er, og Dave sier: "You know what, guys? We've run out of gas". I alt styret og organiseringa har han glemt å fylle bensin, og vi er strandet på veien...men bare noen minutter senere stopper det en bil med nok kraft til å taue oss til nærmeste bensinstasjon. En kjempeopplevelse for oss såklart!

Tauing på gang...:)

Med bensin ender vi på sykehuset. En sykepleier hjelper ho skadde ut, men kommer bare til trappa til bussen, hvor ho forsvinner helt igjen. Jeg må inn og hente forsterkninger på akuttmottaket, og vi får ho endelig ut...fjoo...for en dag! På grunn av alt som skjedde vil Dave be oss og Steve ut på middag, og vi får en alle tiders kveld med mye godprat. Og Dave lager like gjerne hele reiseplanen for østkystautralia for oss, som vi skal kjøre de neste 3 ukene...

Dette eventyret er over, om kanskje ikke med den lykkeligste slutten. Men vi sitter igjen med noen utrolige opplevelser, natur som er til å gråte av, og noen gode kontakter i karakteren Dave, og reisekompisen Steve. Vi har fått mailadressa til begge, om vi lurer på noe. Begge er godt kjent langs østkysten...og nå begynner snart et nytt eventyr...

Vi bloggas!

Sydney

Hva vet man egentlig om Sydney? Kanskje ikke så altfor mye, annet enn at byen huser et av verdens mest kjente strukturer, bygd med over 1 million svenske hvite fliser. Så når vi ankom, hadde vi ikke altfor mange forventninger heller. Lonely Planet boka om Australia foreslo steder å bo om vi var på utkikk etter severdighetene i tillegg litt shopping, så vi endte opp i Central Business District sammen med alle de dresskledde businessfolka som hver morgen gikk til alle businessbygningene i businessområdet.
Dagen vi ankom bestemte vi oss for å bare gå rundt på måfå, og vi ramla plutselig inn på Sydneys Botaniske Hage. I hagen møtte vi på noen svære flyvende hunder (flaggermus, altså), noen underlige duelignende skapninger med svære føtter, hvite kakaduskapninger med gul hanekam, og bare på fuglekvitringa vet vi at vi DEFINITIVT ikke er i Norge. Og når vi snur hode til venstre ser vi noen ekstremt velkjente hvite topper som tilsammen utgir Operahuset i Sydney. Tar ikke lang tid før vi blir dratt mot strukturen, og får et nært møte med noe som vi kjenner så altfor godt, men bare fra bilder og filmklipp. Rart å stå der og se det der rett fremfor oss...

Teaserbilde...det kommer mer siden, altså:)

Sydney var også byen vi skulle skaffe visum til India i. For et styr. Et visst reiseselskap hjemme i Norge sa at å skaffe visum der er ingen sak, og kunne helt sikkert ordnes på kort tid. Så dag 2 drar vi til visumstedet for India, som uten at vi visste det på forhånd, tilfeldigvis lå 100 meter fra hotellet! Og Sydney er STORT! Så godt var det. "Kan vi ordne visum på kort tid?". "Nei, det tar 10 dager". "Kan vi sende det fra Cairns for så å plukke det opp når vi ankommer Sydney igjen?". "Nei, ikke mulig å plukke det opp, det må sendes tilbake til en faktisk adresse.". "Men vi har ingen adresse i Australia, vi er on the road hele tiden!". "Da må dere bare bestemme dere for hva dere gjør". "Takk skal du ha...".
Vi går fra visumstedet fulle av tanker og frustrasjon...Hva gjør vi? Vi går helt tyste mot hotellet...helt til Isabel ut av intet utbryter "Den norske sjømannskirken i Sydney!!!!". Og etter litt internettsøking finner vi stedet. Vi tar ferga til Manly (som vi faktisk skulle uansett), og går langs kysten mot sjømannskirken (som er en del av en scenic walkway, som vi skulle gå uansett), og et kvartal og inn en dør senere, er vi i full samtale med 3 av våre kjære landsmenn, og høvler i oss vafler med bringebærsyltetøy. Og visuma har nå returadresse "Sjømannskirken i Sydney". 100kg lettere (og noen kilo tyngre pga vaflene), og vi fortsetter på Walkwayen. Men i mellomtiden har timene gått, og det begynner å mørkne. Vi går og går og går, for så å begynne å småløpe for å bli fedig med walkwayen før det blir for mørkt. Men det blir for mørkt, men vi er ikke akkurat i nærheten av noe som helst annen transport enn beina, og må fortsette å gå....og gå...og endelig en buss, og vi er dødslitne etter en bråstart på Sydney.

Ikke i Norge

Dagen etter blir det en tur på Sydney Wildlife Center, og viktigst av alt; vi får se koala! Fysøren for et vesen...et vesen så tom for energi på grunn av for lite næring i Eucalyptusen, at den hele dagen klynger seg sovende til et tre. Vi ser noen lokale edderkopper og verdens giftigste slange, noe som gjør at vi er en smule bekymra for de kommende ukene...men vi overlever nok. Så mange andre vesener å se, fra kenguru til wallabys til andre pungdyr, og en av verdens største krokodille på 5 meter. Og etter en visitt på Akvariumet har vi også sett kanskje verdens rareste vesen, nemlig nebbdyret. Et dyr som ser ut til å være limt sammen av 3 forskjellige dyr. På akvariumet så vi også en annen skapning kalt Dugong, et stort vesen man bare kan smile og le av...hehe.

IT'S SO FLUFFYYYYY!!!!

Resten av oppholdet i Sydney inneholder vandring rundt omkring i ulike byområder, kaféliv, litt mer operahus og City Harbour Bridge, butikktitting, og så klart en (eller rettere sagt 3) visitt til Max Brenner Chocolate Bar. Hvis man tenker seg en pub, men med sjokolade istede for øl, og sjokolade istede for pubmat, så har man Chocolate Bar. Åpent fra morgen, til veldig sent på kvelden. Og stedet er stappa nesten hele tiden, og sjokoladen er ikke vits i å beskrive en gang..for god.. Det ble fondant, fondue, jordebær med sjokolade, og så klart ulike kakaoer. Mmmm...

Sydneys svar på Willie Wonka; Max Brenner

Etter et opphold i storbyen, er vi veldig spente på vår første guida tur, som i tillegg er i ingenmannsland, midt i Australias røffe bakgård...

Vi bloggas!