New Zealand : Nord-Øya

New Zealands nordøy…hvor skal vi begynne…så vanvittig mange opplevelser…tror vi gjør som før, og tar det i kronoligisk rekkefølge. Så får vi se hva som blir nevnt eller listet opp, hva som blir beskrevet, og hva som blir gjort rede for eller utgreiet.

Første opplevelse; en forholdsvis god størrelse campervan, rattet på feil side, kjøre på feil side, og ikke nok med det; manuelt gir som man skifter med venstrehånda…Var ganske anspent under første kjøretur ut av Auckland kan du si! Og rundkjøringene…full konsentrasjon! Man skulle tro at siden alt annet er omvendt eller speilvendt eller hva man skal si, så er også høyreregelen det (vi må vike for biler fra høyre), men NEIDA! Ingen venstreregel her i gården…de har høyreregel, akkurat som oss! Skjønner ikke åssen det fungerer, jeg, så det beste er å bare gasse på. Uansett, man blir fort vandt til kjøringa, bortsett fra et par feiltakelser når jeg kjører ut fra bensinstasjoner. Veeeldig lett å legge seg til høyre om man skal til høyre, og da er det godt med et skrikende Bellavesen ved siden av meg.

Vi skal på New Zealands nordligste punkt, Cape Reinga. På veien stopper vi innom Waipoua Kauri Forest. Visstnok store trær…ikke vet vi. Det høljær ned (kanskje greit å nevne at det er vinter på vei mot vår her, men at det er laaangt ifra norsk vinter, men allikevel kan det være regn, og kjølige netter). Tar på oss alt som finnes av regntette klær og begir oss ut på ferden. Er det verdt det, tro…? 16,4m i omkrets!! Det sykeste treet vi har sett noen sinne dukker opp framfor oss, og det eneste vi får til, er å le…Gløm regnet! Synet er verdt mer enn litt våte klær! Mildt sagt!

Dagen etter, sola skinner, og New Zealands nordkapp, Cape Reinga, venter på oss. Visste ikke så altfor mye om trær og blomster og dyr og sånn på forhånd, så kjøreturen blir heller ikke fort glemt. En underlig blanding av ”norske” barvekster, tropiske planter og palmer, og ikke minst en av verdens dummeste fugler, Kiwien, som nekter å dø, bare fordi det eneste rovdyret som likær’n er hunden, som som regel blir holdt i bånd. Cape Reinga: Her kræsjer Det Tasmanske hav og Stillehavet, og man kan fysisk se ulykkesstedet. Bølger som bruser mot hverandre midt uti der. Når det er sagt, så regnes stedet som New Zealands nordkapp, men er rent faktisk ikke det. Stedet er visst en smule lenger øst…sikkert et kjedelig sted…uten kræsjende hav…

Cape Reinga

Bay of Islands; i følge bøkene et legendarisk vakkert sted med øyer og vann og vannaktiviteter og det hele. For oss minner det litt om Oslofjorden. Og Oslofjorden er, som Bay of Islands, mye morsommere om sommeren. Blir en natt og reiser videre.

Har hatt noen dager med fint vær, og for å utjevne klimaforskjellene ankommer vi Mercury Bay og Hot Water Beach i øs pøs regnvær. Vi havner på et campingsted, flunka nytt, og mutters alene. Aldri i livet om vi orker å utforske omgivelsene i dette været! Derfor blir vi bilen, koser oss med en flaske rødvin og ost og kjeks, og senere Taco og koser oss med et par lokale hunder, og håper på bedre vær neste dag.

Neste dag, strååålende sol, men med en skikkelig kald snert i lufta. Hot Water Beach virker ikke så hot akkurat! Ikke før man leier en spade (hvilket vi gjorde), finner det stedet på stranden hvor sanden koker under føttene på deg (hvilket vi også gjorde) og begynner å grave (hvilket JEG gjorde). Etter graving, graving og mer graving, har vi lagd vårt eget spa med deilig varmt vann, midt på stranden, midt på vinteren, og med iskaldt tidevann som nærmer seg. Spesielle greier…

Hot Water Beach og vårt eget spa! Isabel brente storetåa si i vannet!

Senere på dagen venter vinsmaking på Mercury Bay Estate. Dette er vingården til foreldra til en gammel klassevenninne av Isabel, Megan (utvekslingsstudent på videregående). Etter litt smaking og lunsj, får vi invitasjon om å bli en natt, og vi er ikke vonde å be selvfølgelig! En kveld med vin, restaurant, utendørs spa (ikke selvlaget denne gangen), 3 stjerneskudd (ifølge Isabel) og en herlig seng…En stoooor takk til John og Lorraine som tok imot oss!

Mercury Bay

John og Lorraines vingård...med grei utsikt

På vei fra vingården...vakkert?

På Rarotonga møtte vi Dave og Kath. Dave var veldig sosial av seg, likte å mingle, likte å prate med alle, likte å prate med oss, og vi likte å prate med Dave. Dave og Kath eier en sauefarm på New Zealand, har 2 døtre på 11 og 13, 2000 lam (ingen sauer), 2 alpakkaer, noen kuer, en geit, noen høns, og etter en invitasjon hadde de to netter 2 backpackere hos seg også!

Ankomstdagen, og jeg fikk hevet på meg noen lånte pælær og gikk rett ut og fiska i elva demmes med Dave. Vi gikk ut via garasjen, og hva så jeg der…en Ford Mustang, herlig dyp himmelblå, hvite fartsstriper på siden, en 1968er…sukk…Kvelden bød på en slags gløgg, lammestek (så klart) med god vin, og Dave viste seg, som meg, og være glad i en Whisky. Det skulle være single malt og skotsk (for de som er inni det). Kvalitet med andre ord. Og ikke minst en sigarillos, og trivelig prat og selskap.

Ny dag, og vi er plutselig blitt sauebønder. Dave viser oss rundt med 4-hjulingen (en sånn cross off-road sak, jeg aner jo ikke navnet på sånne ting). Og før vi vet ordet av det sitter jeg bak rattet, med Isabel med godt tak rundt meg, og en sauehund bjeffene rundt oss. Vi gjeter sauer som følger etter traktoren med mat som Dave kjører…Steget fra vinsmaking på vingård til sauegjeting på sauegård, er ikke lang. Ikke lenger enn fra Cooks Beach og til Tirau, i alle fall. Senere blir det flytting av et oppkutta tre, en trivelig og deilig 3,5 timers gåtur til et vakkert fossefall, en lenge etterlengtet dusj, for så ut å møte lokalbefolkningen på lokalpuben med tirsdagens five-dollar-meal.

Neste dag, vi skal videre, men jeg rikker meg ikke av flekken før jeg har hørt lyden av 68ern. Dave må blåse til støv av blåfargen og fyrer den opp…herlig lyd…Dave tilbyr meg rattet og gasspedalen, og jeg får lov til å føre vidunderet en god strekning! Med så lite muskler i armene, er det godt med litt ekstra under panseret! Herlige greier…

Trist å dra fra disse fantastiske personlighetene, Dave og Kathrine. Vi savner dere, og håper at vi sees senere. Hvem vet, kanskje Norge frister? (Dave og Kath kan ikke norsk, altså, men håper at de prøver seg frem med Google translate eller et lynkurs i norsk eller noe…)

68ern. Tok vel mest bilder av denne...

Napier, en by full av Art Deco bygninger og andre byelementer. Blir 2 netter, får med oss Inception (på kino, altså), drar på akvariumet som også har fugl (og vi har endelig sett Kiwi, verdens dummeste, men verdens søteste fugl!!!), og vi begynner å se videre på Dexter sesong 2, som jeg tilfeldigvis har lagt inn på Macen, og som vi så sist før vi dro. Fy søren så spennende den serien er, Tore…TAKK! Dessverre ligger sesong 3 og 4 hjemme…

Castelpoint neste. Et vakkert kystområde. Her ute er det både et fyrtårn, en grotte og en fjell ved navn Castle Rock. Vi skulle ha med oss alle 3, så klart! Vi begynner med grotta som vi må rekke før tidevannet tar oss. Går langs bunnen av klippeveggen med vannkanten på den andre siden av oss. Vi hører noe voldsomt rabalder, og en sel bykser ut i vannet foran oss. Jaja, tenker vi! Morsomt! Vi fortsetter, men stopper av et brøl. Vi ser opp, og der står riktignok enda en sel! Men denne er ikke så villig til å flytte på seg…Bak ho ser vi nemlig 4 selunger! Forstetter vi nå, står vi mellom selen og havet, hvilket man ikke skal gjøre, for da blokkerer man rømningsveien deres. En minste bevegelse får selmammaen til å se stygt på oss, og brøle…vi har ikke lyst til å utfordre selmammaer med selunger, så vi setter oss i revers. Vi glømmer den grotta, vi!

Får sett fyret, og kommet oss på toppen av Castle Rock, og er fornøyde med det. Campingstedet der er like ved vannet, så bilen er parkert med bølgene brusende mot den, og med fyrtårnet i bakgrunnen. Deilig…

Castlepoint, på toppen av Castle Rock

Så var det gårsdagen som bød på koselige Greytown med blant annet noe av den beste sjokoladen vi har spist, og Martinborough med Campingsted blant vingårdene. Vi leide sykler, tok med oss kart, og dro på vinsmakingtur, og sykla litt vinglete hjem igjen…

Nå, mens dette blir skrevet, koser jeg meg med sjokolade med lime- og chillismak, venter på at klærna skal bli tørre etter vaska, og venter på at mandagen skal komme, så den vietnamesiske ambassaden i Wellington skal åpne, og forhåpentligvis ha passa våre (som vi sendte for litt over en uke siden), og med dem et visum til Vietnam. Deretter venter noen dager på Sørøya.

Kanskje litt for inngående dette her, men tro meg, vi har opplevd mer enn som så…

Bloggas senere!